Sudan 2002

Det vi gjorde i Sudan går bare ikke an å gjøre

I følge vanlig vestlig bedømmelse skal det ikke være mulig å preke evangeliet i åpne, offentlige møter i Sudan. Slike kampanjemøter har flere ganger blitt stoppet de siste årene. Men ære til Gud, det var ingenting som hindret vårt program i Port Sudan som ligger ved Rødehavets strand. Sammen med Christoffer Birkeland fra Sola Kristne Fellesskap i Norge reiste jeg noen dager før Rickard for å dra i gang predikantkonferansen. Jimmy Carter var med på flyet og gikk rundt og håndhilste på oss medpassasjerene. Da han hadde vandret inn på Khartoums flyplass til fanfarer, var det bare å følge etter. Da jeg hadde forsikret tollpersonalet om at jeg ikke hadde noe whisky med i bagasjen, men bare nøyde meg med å drikke kaffe, fikk jeg bare et godt håndtrykk, og så ble vi sluppet igjennom. Da Rickard kom noen dager senere ble alle papirer, prekenutkast og dokumenter finlest. Christoffer og jeg hjalp til med undervisningen for pastorene. Den hellige Ånd ledet oss til å tale om Nåden som fostrer oss til et hellig liv, og hva vi eier i Kristus. Inntrykket vi hadde om at folket virkelig behøvde å få høre et befriende evangelium skulle bare bli enda sterkere utover kampanjen.

Gaboum har nesten ikke kunnet gå
på grunn av store smerter i ryggen
og leddene. Jesus helbredet
henne, og glad vitnet hun foran
tusenvis av mennesker om miraklet
som hade skjedd med henne.

Da Rickard kom, begynte de åpne vekkelsesmøtene, og 15 busser hentet folk fra Port Sudans utkanter. Det kunne kjennes i luften at nå skulle det skje noe utenom det vanlige. Det var en spenning og nysgjerrighet i luften, men også mye glede.

Et kor sang, og folk danset. Uniformerte vakter gav en offisiell hilsen da Port Sudans borgermester gav sin hilsen. Mange kjente igjen Rickard fra tidligere besøk, og det var påfallende hvordan han kunne få med seg det sudanske folket i sine bilder og sin framstilling i både gapskratt og alvor. Dagen etter fortalte noen fra publikum hvordan de hadde opplevd at kraften rent fysisk kom imot dem under Rickards preken.
Dessverre ble det noe rot med strømmen, som det ofte gjør i slike land. En kveld måtte medhjelperne som skrev opp navn på frelsessøkende gjøre dette i lyset fra videokameralampen vår. Da begge kamerabatteriene tok slutt, ble også hele ettermøtet avsluttet. To kvelder da Rickard akkurat skulle til å be for de syke, ble det mørkt og lyden forsvant. Dette gjorde at vi ikke kunne presentere mer enn 15 helbredelser i møtene. Men bare det ble et bevis på at mange flere mennesker ble berørt der ute i den svarte, afrikanske natten.

Les mer