Foruten meg og Kimmo Frondelius fra Katrineholm var også de tre herlige nordmennene Johnny Pettersen, Svein Egil Fikstvedt og Espen Marius Jenssen med på reisen. Etter 34 timers sammenhengende reise, kom vi til slutt fram til det bortglemte distriktet Khushab, i det nordvestre Pakistan. Ved å ha reist ytterligere noen timer, ville vi ha kommet til Afghanistan og byen Kabul. I Khushab øsregnet det, og temperaturen var bare 7-8 grader. Når vi hutrende krøp ned i de provisoriske sengene i en gammel skolesal med vinduer uten glass, stod frostrøken ut av munnene våre. Regnet omgjorde plassen til en gjørmeåker som vannbøfler og geiter rullet seg i, og kampanjen i Khushab virket nærmest umulig å gjennomføre. Kulda varte de tre første dagene og holdt menneskene hjemme fra møtene. Rundt 500 mennesker kom likevel til møtene og fikk full uttelling for det. Det ”umulige” skjedde nemlig i Khushab. Sjelden har vi fått se så kraftfulle mirakler skje så fort og i et så stort omfang som i Khushab!

”Umulige” Khushab!
Allerede første kvelden stod en tidligere døvstum gutt og ropte til sine familiemedlemmer, som gråt av lykke! En lam kvinne reiste seg plutselig opp fra båren hun hadde blitt båret på de siste årene, og hun kunne gå hjem med den under armen. Krykker ble lagt igjen som bevismateriale hos den lokale pastoren. En spedalsk kvinne fortalte jublende at alle råtne angrep på armene hadde forsvunnet! Flere vitnet om at demoner hadde forlatt dem etter årevis i bunnenhet. En mann som de siste 20 årene hadde hatt vondt i bena etter ett ormebitt han fikk i tenårene, ble frisk allerede under opplysningene! En stor svulst under foten hos en annen forsvant under den første sangen! En far viste fram sin datter som hadde blitt helbredet. Hun ble født med et deformert hode der bakhodet stod ut i nakken på henne. Men nå ble hun helt fin! Minst fem døvstumme fikk hørsel og taleevne under kampanjen. Som ukvalifisert talepedagog syntes jeg det var veldig givende å holde små lynkurs og lære barn og voksne som ikke hadde kunnet snakke, å si: ”Halleluja, Jesus er Herre” – på flytende svensk!
Til sammen var det 77 personer som under kampanjen vitnet om at et mirakel hadde skjedd i deres kropper! Ryktene spredde seg selvsagt raskt til landsbyer omkring og folk bar syke på sine egne rygger til møtene. Blinde ble ledet dit. Overalt på plassen var det handikappede barn med kramper og ulike problem. Til slutt kom også solen fram og skaren ble fordoblet til over 2000 mennesker den siste dagen.

Det beste var allikevel alle som omvendte seg og søkte frelse i navnet Jesus Kristus. Flere av dem var muslimer. Johnny Pettersen forkynte et kraftfullt og tydelig evangelium om Jesus. Gud brukte han på en meget sterk måte. Da innbydelsen om å ta imot Jesus og omvende seg fra et liv i synd gikk ut, kunne man tydelig se at de frelsessøkende tok personlige avgjørelser og kom fram, en etter en… Drøyt 900 personer fylte ut våre oppfølgningskort med navn og adresse og ble ledet rett inn i oppfølgingsarbeidet som utgjør grunnlaget for nye menighetsplantninger. Vi håper og tror at det kan bli minst 5 nye menigheter i Khushab! En lokal prest i en anglikansk kirke i Khushab uttrykte om og om igjen at det aldri hadde vært lignende møter i dette området.

Rickard i trafikkulykke
Etter det første kveldsmøtet i Khushab, dro jeg og Kimmo Frondelius til nærmeste markedsplass for å kjøpe et par el-element til de gjennomfrosne skolesalene vi sov i. Til vår forferdelse opplevde vi plutselig hvordan minibussen vi kjørte skrenset og krasjet rett inn i et stort betongfundament. Vi ble kastet framover i minibussen. Den veltet over fundamentet og ble liggende på siden utenfor vegen. Etter at vi hadde kommet til oss selv, kom vi oss ved pakistaneres hjelp omtåkede ut av bussvraket. Sjåføren holdt seg på skuldra og skrek, og en lokal pastor blødde kraftig fra den ene armen. Alt gikk rundt for meg etter flere slag mot hodet, og kroppen verket av smerte. To av mine ribbein var brukket, og alle hadde blåmerker, kuttskader og hevelser. Det som jeg i 14 års reisende tjeneste hadde sett på som nesten umulig, å bli forulykket og omkomme, ble for meg en nær virkelighet der jeg sank sammen i veikanten. Mangen tanker gikk gjennom hodet… Men la meg få uttrykke følgende, min kjære venn og medarbeider i misjonen: Jeg er veldig takknemlig til Gud og for Hans nåde som gjør at vi måned etter måned, år etter år, kan få sende deg rapporter om alt det herlige som Gud gjør! Akkurat DU er meget viktig og verdifull for misjonsarbeidet. ”Gå ut misjon” er nemlig et samarbeide av mange ulike menneskers anstrengninger og oppofringer for å nå fram til vårt mål. Vi stiller alle opp, år etter år, i et samlet arbeid for å vinne så mange som mulig for vår Herre og frelser – Jesus Kristus! Jeg er glad for at jeg lever, og ber personlig om forbønn for de dager som ligger foran. Så mange som mulig skal bli vunnet for kong Jesus! Amen!

Evaluering av tidligere kampanjer i Pakistan
Mens resten av teamet fortsatte kampanjen i Khushab, reiste jeg sørover for å se hvordan det stod til i byen Gojra. Seks måneder etter hang fremdeles plakatene på husveggene etter Henrik Thornell og Jonas Anderssons kampanje i august. Drøyt 800 søkte frelse under denne kampanjen og nye menigheter ble med en gang startet opp i Gojra.
Disse menighetene har blitt tildelt pastorer, hatt gudstjeneste hver uke og vokst i sin tro på Jesus. Jeg fikk besøke og forkynne i fem av disse nye menighetene i Gojra. Disse besøkene ble til ett vilt ”fyrverkeri” av glede, frelse og helbredelse! Gleden som rådde i disse møtene var overveldende. De nyfrelste og jeg ropte ”Halleluja!” om kapp til alle beboerne i kvartalene stod undrende i inngangsdørene til hjemmene vi var samlet i! I hver menighet var det mellom 50 og 70 samlet og de viste en sterk hengivenhet og frimodighet i bønn og lovsang. De fleste hadde blitt døpt i løpet av høsten og kunne ikke få vist nok sin inderlige takknemlighet til Gud. Ikke bare har de blitt frelst, men de har og på sitt eget hjemsted fått et åndelig hjem med en god pastor som tar hånd om deres åndelige behov og videre vekst. Halleluja! De var også ivrige i å be med seg ufrelste naboer til møtene, og bare under denne ”rekognoseringsreisen” fikk jeg be med ett tjuetalls mennesker til frelse og helbredelse. Fordi ryktene hadde spredd seg om at en svensk evangelist var tilbake i Gojra, begynte mennesker å møte opp langs veiene for å uttrykke sin beundring og takknemlighet for hva Gud hadde gjort på stedet. Til slutt møttes jeg nesten overalt av jublende mennesker som sprang imot meg med blomster og små gaver mens de fortalte hvordan de eller deres familie hadde blitt helbredet fra alle mulige sykdommer. En muslimsk lærer fortalte ivrig om hvordan over ti av skolens ungdommer hadde blitt helbredet fra kreft, hofteskader, hørsels- og synsskader! Plutselig trådte en muslimsk prest/mulla fram og tok meg med til hans store nybygde moské. Da vi stod der og beundret bygningen utbrast han: ”Her vil jeg at du skal holde neste mirakelkonferanse! Alle byens menn vil komme for å høre på deres herlige budskap! Når kan du komme”?
… Når det umulige skjer, blir man takknemlig til Gud.