I april var riksevangelist Carl-Olov Hultby med på Gå ut missions kampanje i Pakistan og utover det at han talte på kampanjen, holdt han også inspirerende seminarer for de pakistanske pastorene om evangelisasjon. Her gir Carl-Olov en refleksjon over hvordan han opplever selve kampanjearbeidet som Gå ut mission driver.

Av Carl-Olov Hultby

Jeg har jo fått Gå ut missions nyhetsbrev i mange år og derfor var det så intressant å få se arbeidet fra innsiden, som en medarbeider. Jeg trivdes og kjente meg priviligert å få være med i den sammenhengen. To saker slår meg direkte når jeg tenker på kampanjen i Pakistan.

1) Evangeliet om Jesus går inn også i dette miljøet, der evangeliet ikke er kjent. Det opplevdes som at jeg talte om en gammel venn til dem, til tross for at budskapet var nytt for dem.

2) Det var så takknemlig å få predike! Glade ansikter i løpet av tiden man prediker og gang på gang applauderer folk når man kommer med åndelige sannheter. Jesus budskapet fungerte så lett der nede! Men det var også ett kampmoment. Protester fra fundamentalister og forstyrrelser i møtet i form av demoniske manifestasjoner. Som leser av brevene kan man jo spørre seg om det er virkelige omvendelser som skjer i disse kampanjene? Mitt svar er: -Ja! Jeg så jo ansiktene på menneskene som stod ved overgivelsesplassen. Jeg så deres besluttsomhet og glede. Det var jo ekte. Jeg fikk tydelige bevis på dette. Jammen var de ivrige med å få tak i omvendelseskortene hvor man skriver navn og adresser. Jammen vitnet noen samme kvelden med en tydelig Jesus bekjennelse... men, det tydeligste tegnet var når vi besøkte nyplantede forsamlinger med nyomvendte mennesker fra en tidligere kampanje. Da så jeg at de var jo med der.
Som svensk evangelist var det morsomt å få respons av flere hundre mennesker på en enda frelsesinvitasjon. Og det var intressant med de åndelige manifestasjonene.
En av våre invitasjoner ble forsterket av at en mann fikk et syn i møte der han så en stor hånd som bønnfalt ham om å komme fram.
Det var herlig å se blandingen av mennesker som tok imot Jesus. Kvinner, menn, unge og gamle. Gripende også å se entusiasmen når de fikk den første veiledningen i hvordan de skulle gå videre i sin tro.

En refleksjon som jeg gjorde ang. møtets puls var at til tross for den medrivende atmosfæren, fra begynnelse til slutt med intensiv publikumskkontakt og heftig musikk, kjentes det tydelig at de ventet på selve preken! Det ble jubel når en predikant steg fram for å predike.

Vi kjente at menneskene vi talte for, får kjempe hardt i sine liv med en kravfull Gudsbildet og dertil fattigdommen. Derfor var det en glede å få presentere en god Gud som elsker, støtter, tilbyr frelse og helbredelse. Fra helbredelsesvitnesbyrdene minnes jeg spontant kvinnen som var besatt i 24 år og som nå med ett fredfullt ansikt vitnet om Jesus med stor takknemlighet. Men jeg forstår også gleden hos alle dem som ikke har råd til å gå til legen og som nå har opplevd å bli helbredet.

Jeg er imponert av dem som driver kampanjarbeidet i Pakistan. Hvilken hengivenhet, organisasjonevne og utholdenhet! Og hvilket mot. Det er jo ikke helt risikofritt det som de gjør.