|
En liten, kortvokst mann i 50-årene
hoppet opp på scenen og tok mikrofonen fra meg.
Hele ansiktet lyste da han med kraftig stemme ropte
ut at han i 40 år hadde bodd i Mehabobnagar, og
de siste to årene hadde han vært rektor
på skolen. Han hadde aldri hørt om Jesus.
Nå hadde han på det første møtet
blitt helbredet i kneet sitt. På det andre møtet
hadde han kommet fram og tatt imot Jesus som sin frelser.
Tredje kvelden ble han fylt med Den Hellige Ånd,
slik at den fjerde kvelden kunne han ikke være
med for da besøkte han slektninger langt borte
for å vise dem at han nå plutselig kunne
tale et nytt språk! Men den femte kvelden var
han med igjen og nå hadde han bestemt seg for
at han skulle preke for alle i Mehabobnagar om hvem
Jesus er. Så snudde han seg rundt og viste meg
at han hadde tatt 5 eksemplar av de Johannesevangeliene
vi delte ut til alle frelsessøkende. ”Disse
skal jeg ikke ha selv, de skal jeg dele ut!” Er
det ikke
dette vi alle burde kjenne daglig? Dette budskapet skal
ut så fort som mulig, så høyt som
mulig og så langt ut som bare mulig - Halleluja!
En av kveldene holdt jeg min
frelsesinnbydelse etter prekenen og ca 500 mennesker
søkte seg fram. Men det kjentes som at Den Hellige
Ånd fremdeles ville mane noen ytterligere til
å komme fram, så jeg repeterte innbydelsen
flere ganger. Ingen flere kom. Til slutt var det enda
en kvinne som søkte seg fram som den eneste.
Hun hadde vært med på samtlige møter,
og en kunne se at hun var en litt mer dannet og lærd
kvinne. Da hun nå sluttet seg til disse andre
synderne var det som om all stolthet og prestisje bare
brast ut av henne. Med begge hendene i været fullkomment
ropte hun ut sin syndenød til Jesus. Hun ble
frelst. Kvelden etter tok hun med sin malariasyke sønn
for at han skulle bli frisk. Pris Herren – gutten
ble frisk!
Femte kvelden fikk hun med sin mann som på samme
måte som de selv hadde vært besatt av en
demon som holdt ham bundet i en enorm redsel for alt
mulig. Han ble både befridd og frelst den kvelden.
Hele familien kom opp på scenen og vitnet foran
2400 mennesker om hva som hadde skjedd med dem, og mannen
takket Jesus med en kort bønn i mikrofonen. Da
jeg stod sammen med dem, kom en av de lokale pastorene
fram til meg med tårer i øynene og hvisket
meg i øret: ”Hun er borgermesterens sekretær!”
|
