I slutten av januar reiste Rickard og evangelist Johnny Pettersen til Andaman & Nicobar-øyene i det Indiske hav. De var invitert dit av en indisk bevegelse som driver misjon på disse øyene. Deres leder, Varughese Mathews og Rickard møttes for første gang i 1997. Andaman-øyene består av hundrevis av øyer ca tre timers flyreise fra den indiske østkysten. Man regner med en befolkning på 250 000 mennesker.
I hovedstaden Port Blair bor det mest indere, men rundt omkring på øyene bor det primitive stammefolk som aldri har hørt evangeliet. Varughese regner med at det totalt finnes ca 1000 kristne spredt rundt på alle øyene. Da vi ankom Port Blair, ble vi straks møtt av sikkerhetspoliti som ikke kunne forstå at den indiske ambassaden hadde gitt oss tillatelse til å komme dit for å preke evangeliet.

Tre kampanjer på øyene

Hver dag gjorde de nye forsøk for å stanse oss. Hver gang så det like mørkt ut, men takk og pris til Herren - evangeliet ble forkynt! Vi holdt tre kampanjer på øyene - i syd, sentralt og i nord. Kampanjen i syd ble holdt i hovedstaden Port Blair. Kommunehuset var fullsatt av 1000 mennesker hver kveld, fem kvelder på rad. De lyttet nøye til forkynnelsen, og hver gang frelsesinnbydelsen gikk ut, søkte mennesker seg fram til forbønn. Denne gangen fikk jeg oppleve at Den Hellige Ånd lot meg fungere på en spesiell måte i den profetiske gaven, med kunnskapsord. Slik var det flere av de nyfrelste som fikk sjelelig helbredelse! Kjære partner - gjennom kampanjen var det 400 mennesker som søkte frelse! Mange ble også helbredet, og noen ble befridd fra demoner. På formiddagene holdt vi den første kristne konferansen hvor 200 troende fra alle øyene deltok. Det var ubeskrivelig sterkt å få være sammen med disse søsknene og undervise og oppfordre dem til å nå de unådde på øyene.For å komme til kampanjene i sentral-Andaman og den nordre delen, måtte vi reise 12 timer med buss gjennom den tjukkeste jungelen jeg noen gang har sett. Ferden gikk blant annet også opp i høye fjellområder på 1500 meters høyde! Og iblant kunne man se helt nakne innfødte komme ut av jungelen med pil og bue i hånden.
Folkegruppen "Onge" hadde smurt leire i ansiktet og bodde for seg selv oppe i trærne. Av deres folkegruppe finnes det bare 150 mennesker igjen. Vi hadde fått vite innen vi dro at det i følge indisk lov er forbudt å ta bilder, og vi hadde hele tiden sikkerhetspoliti rundt oss som ville ta oss for å ha gjort noe galt. Derfor kan vi dessverre ikke vise deg noen av alle disse sterke inntrykkene vi fikk.

Jaravaner på krigsstien

Da vi kom til en liten by, var det noen indiske soldater som kom inn i bussen vår. De ble med et stykke på reisen for å beskytte oss. Det viste seg at en folkegruppe som heter "Jaravaner" var på krigsstien. De hadde nå blitt provosert til vold på grunn av et veiarbeide som pågikk i deres territorium. Vi ble fortalt at i november hadde de lyktes i å skyte noen bussreisende til døde med pilene sine.
Etter bare noen kilometer var veien blokkert av 20 jaravanere. Bussjåføren gasset på, tutet og styrte rett mot folkegruppen. Uten engang å blinke stod jaravanerne helt i ro, voksne som barn! Jeg har aldri noen sinne sett et lignende mot. Bussen bråstoppet bare noen centimeter foran dem, og de jublet over at de hadde klart å stanse oss. Også jaravanerne var uten klær. De var utrolig muskuløse og slengte seg fra tre til tre slik jeg bare har sett aper gjøre! Før soldatene rakk å komme seg ut av bussen, hadde noen av dem hoppet opp på taket av bussen og begynte å banke å slå for å ta seg inn! Soldatene greide likevel med en del vold å avvise dem fra veien slik at bussen kunne kjøre igjen. De som satt på taket tror jeg likevel ble sittende på en god stund…

De bare MÅ bli nådd med evangeliet...